Reggio Emilia

Reggio Emilia er en liten by nord i Italia. Byen er kjent for sin spesielle barnehagefilosofi, som den har utviklet i løpet av de siste 35 årene.

Reggio Emilia

De fleste barnehagene i Italia og Reggio Emilia ble etter 2. verdenskrig drevet i privat regi, de fleste av den katolske kirken. I Reggio Emilia begynte kommunen å overta barnehagedriften i 1963. Etter hvert så en at barnehagene var en viktig del av barns utdanning og begynte systematisk med å legge grunnlaget for dagens Reggio-filosofi. Grunnleggeren var barnepsykologen og pedagogen Loris Malaguzzi, barnehageleder i Reggio fra slutten av 60-tallet og fram til 90-tallet.

I Reggio Emilia har man valgt å bygge pedagogikken sin på menneskesyn om sosial individualisme. Barnet har alle muligheter for utvikling boende i seg. Pedagogens rolle er å tilrettelegge for best mulig utvikling, la barnet få mulighet til å utforske og tolke omgivelsene. Hun må være i dialog og kommunikativ samhandling med barnet. Det blir viktig å holde barnets spørsmål, hypoteser og teorier levende; samtidig som man studerer måten barnet leter etter svar og skaper mening i verden på.

Barna jobber med ulike prosjekter. Målet med prosjektene er at barna får stadig økt kunnskap om det de gjør (f.eks. i et prosjekt om vindmøller lærer barna seg fysikk, meteorologi, konstruksjon, teknikk m.m. SAMTIDIG som de lærer seg både samarbeid med andre og noe om seg selv). Tema for prosjektarbeid bestemmes ikke lang tid på fohånd. Det tas utgangspunkt i ungenes interesse, i hendelser som skjer rundt dem/med dem, i dagligliv og i den store verden. Prosjektet er ferdig når aktørene kjenner seg ferdige med det. Varighet av et prosjekt kan være alt fra to timer til to år. Ett prosjekt kan lede til ti nye (eks. arbeid med havet, kan føre til arbeid med hai, som kan føre til arbeid med hval, som kan føre til arbeid med pattedyr, som kan føre til arbeid med mennesket o.s.v., o.s.v.). Det er ikke hensiktsmessig at pedagogene avgrenser et prosjekts muligheter i forkant ved å legge føringer for temavalg, tidserspektiv m.m.

I Reggio Emilia har en også utviklet ulike måter for dokumentasjon (byen har et eget dokumentasjonssenter, der en har samlet over 30 års pedagogisk praksis i byens barnehager). Dokumentasjonen bidrar til å synliggjøre arbeidet til barna og den pedagogiske praksis. Pedagogisk dokumentasjon handler om å se og begripe hva som foregår i det pedagogiske arbeidet og hva barnet er i stand til, uten at man har fastlagt rammer i form av forventninger og normer. Pedagogisk dokumentasjon er en visualiseringsprosess og kan være: notater, lyd/videoopptak, foto, datagrafikk og sist, men ikke minst, arbeidet som ungen gjør i atelieret. Pedagogisk arbeid blir her synliggjort gjennom dokumentasjon. Pedagogisk dokumentasjon er også en prosess som blir et middel til refleksjon (av barna selv, pedagogene og andre ansatte i barnehagen, og av foreldrene). Refleksjonene skal føre til økt innsikt om barnet, om hvordan det har det, hva det tenker, på hvilket område man skal legge til rette for videre utvikling.

 

 

Et barn har hundre språk

Diktet er skrevet av psykologen og pedagogen Loris Malaguzzi

Et barn er skapt i og av hundre
Barnet har hundre språk
hundre hender
hundre tanker
hundre måter og tenke på
å leke på, å snakke på
hundre - alltid hundre
måter å lytte på
å overraske på og elske på
hundre gleder
for å synge og forstå
hundre verdener
å oppdage
hundre å finne opp
hundre verdener
å drømme
Barnet har hundre språk
men har blitt frarøvet nittini
Skolen og kulturen
skiller hode fra kroppen
og barnet blir fortalt:
å tenke uten hender
å handle uten hode
å lytte uten å snakke
å forstå uten glede
og elske og fortrylles
bare til jul og påske
De blir fortalt:
Å oppdage en verden som allerede finnes
og av hundre blir de frarøvet nittini
De blir fortalt:
at glede og arbeid
virkelighet og fantasi
vitenskap og forestillingsevne
himmel og jord
fornuft og drøm
ikke passer sammen

Kort sagt blir de fortalt
at hundre ikke finnes
Men barnet sier:
Visst finnes hundre